Denne ukas prosjekt viste seg å bli et par selbuvotter. Det vil si, de har nok strukket seg (strikket seg?) over mer enn ei uke, for dette var togstrikkprosjektet mitt i påsken. En halv vott hver vei, for de som lurer. For de som kan regne, og nå tenker at jeg enten har tatt fire togturer eller sitter igjen med bare en vott, så kan jeg bekrefte at jeg strikket første halvpart av hver vott på toget, og andre halvpart etterpå. (Dette var selvfølgelig en opplysning for de mer detaljorienterte, og ikke noe som er nødvendig å vite. Vi går videre.) I forrige innlegg sa jeg at jeg ikke skulle kjøpe mer garn, men bruke av det jeg hadde. Det har jeg altså gjort. Det brune garnet har jeg arvet av noen som har gitt opp strikking – og det hvite måtte jeg kjøpe for å få en kontrastfarge. Det er sikkert noen som klarer å strikke selbuvotter i bare en farge, men for å være ærlig - da skal man ha god fantasi for å se mønsteret.
Men – underveis fikk jeg bange anelser. Jeg har tidligere strikket et par selbuvotter som ble veldig fine. De var svarte og hvite, de hadde fint mønster, jeg hadde strikket jevnt og fint og var riktig fornøyd med meg selv. Bortsett fra en liten detalj – de var for små. Derfor gikk jeg opp en pinnestørrelse denne gang, noe som i mitt optimistiske hode ville løse alle problemer. Som dere kanskje har forstått – det gjorde det ikke. Disse vottene ble MYE større enn det forrige paret (selv om antall masker er det samme). Sånn omtrent herrestørrelse. Og ettersom jeg ikke er en herre, sier det seg selv at de ble for store. Mine hender er en størrelse et sted imellom disse to parene. Så da har jeg startet på et tredje par – som heller ikke ser ut til å bli min størrelse. Noe tyder på at det blir mange votter til salgs i ukene før jul.
